I moderne teologiske kretser er Paulus et kontroversielt navn. Paulus er en av de første virkelig store kristne misjonærene, og en av de viktigste og mest innflytelsesrike medforfatterne av Guds mest kjente bok, Bibelen. I de senere år har han vært heller kontroversiell figur på grunn av sine noe nedlatende bemerkninger om kvinner og deres talerett i forsamlinger (les Bibelen).  Hans kontroversialitet til tross, er han en av de viktigste personene i kristendommens formative fase, hva dens lære og dogmatikk angår, og ikke minst dens spredning fram til det som i dag er verdens største religion. Alt dette er i og for seg mponerende nok i seg selv, men at han skapte og spredte en verdensreligion til fots er nesten ubegripelig. Slik sett kan han ikke oversees, hverken i kristne kretser eller i andre lærde lag blant mennesker og fotgjengere. 

Ved å være en av de svært få skrivekyndige i sin samtid som valgte å nedskrive beretningene om Guds sønns komme til menneskene og til den materielle verden, gjorde han sitt inntog i historien. Akkurat det driter vi i, men det som gjør denne karakteren interessant, er hans imponerende holdning til beinframkomst. På en av hans lange turer, dårlig skodd og med en sviktende hofte, valgte han, som en ekte apostel, å ta apostlenes hester fatt. Det gjorde han til tross for tilbud om en langt mer komfortabel reise til sjøs i båt. Dette er godt dokumentert i guds bok, for det står skrevet i apostelgjerningene 20:13 “Paulus tok landeveien over til byen Assos, mens vi andre seilte rundt med båt.”

 Han valgte selv å ta landeveien fatt til fots, så langt den kunne ta ham, før han måtte la seg ta med i båt over havet til Assos. Selv om han for mange er bibelens og den tidlige kristendoms vitnesbærer, er han for oss først og fremst fotgjengeriets apostel. Han er en av de aller første forkjemperne for den rene framkomst. 

Gjør som Paulus! Ta beina fatt!